Vårrå med meig
|
Det e’ langt igjen te himmels
men enda lenger te såran gror men sjå det flyg føgla over døde land Universet vente på deig snurre rundt og aldri slår seig men du slår deig på å aldri slå deig te ro - Å du veit det bli itj nå likar før du forstår Vårrå med meig, vårrå med meig, vårrå med meig no Slutt å driv med spæll og mynta og slutt å lusk i havgap og krika og Vårrå med meig, vårrå med meig, vårrå med meig no Vårrå den du e’ når du kike inn i augan på meig no Heile festen festes te deig og heile treet ruske i deig men ingen vesst korr landet låg før det smallt Når dansen tar slutt da sett du der alein og mutt og spørr: korr vart det tå den engelen som sprang imilla fotan på meig i stad? - Og du veit det bli itj nå likar før du forstår Vårrå med meig… Det e’ langt igjen te himmels men itj så leng no te såran gror Sjå det flyg føgla over nye land Universet vente på deig snurre rundt og aldri slår seig men du slår deig på å aldri igjen slå deig sjøl ihjel - Å du veit det bli itj nå likar før du forstår Vårrå med meig… |
Vart te jord |
E’ det nåkkå som rør' seig i haue på meig?
e’ det nåkkå som bur her i brøste på meig? Eller e’ det berre ein fin mårrån med fint lys? Eller va det berre ein sang i hørd i bakgrunn på sjappa, førri i sykla te deig? E’ det nåkkå som bruse i blodet mitt no? Kanskje drøkki for my kaffe og skremt bort all ro Eller e’ det berre ein fin mårrån med fint lys? Eller va det berre ein duft i for forbi Kanskje utom bakar’n førri i sykla te deig? Flamman vårres vart te glo augan såg og smelta ihop og vart te jord Vi fór itj så langt men vi fór da heilt greit Vi håpa på meir men vi vainn itj å leit Når det e’ ein sånn fin mårrån med fint lys så minns i alt som vi tok på i gresset, i sanda, i elva…med bar hud Flamman vårres… Ordan vårres låg der tam og glømt som ein flatpakke vi hadd forsømt Flamman vårres… Og i hoill deig i handa og ba te Gud |
Slå på ring |
Koffer står du her og berre glor?
I kan itj tru at i har satt ei klo i ein mann som e’ tå gele i ein mann som itj veit opp og ned og no tru du i ska vårrå med ned når du hoppe uttafor stupet Slå på ring, slå på ring, slå på ring Koffer står du her og klage på kjærringa di? som i snakke med te daglig koffer står du her å syt om jobben din? som i e’ te daglig i I veit itj om i helst ska forsvinn Slå på ring… I e’ så lei tå det her, det e’ da berre lort Og du kan gjerne ta det som du tru i ska vårrå og pell deig bort, ja finn deig heller ein mer desperat sort Slå på ring… Du veit itj ka du har, du veit itj om det gode Og no tru du i ska kast alt te sides og vårrå med når du fer når du fer ned og e’ i fritt fall uttafor stupet |
No e tida |
I står her og banke
på mulighetens mjuke dør å handa ho glir etter og søkk nerri som inn i et slør No e’ tida for nye, krasse prøvelsa ingen favoritta, fordela og blasse illusjona nei, no e’ tida! Paret står der å kline å tenke at himmel’n finns i deig og meig men dagan kan jo óg lett fortvile å bli ganske overraskende stygg og seig No e’ tida… I huske i stod der og såg meig sjøl i augan, i et speil ei tikkanes bombe i fortsatt ber som no e’ eit fullt bemanna skip ivrig på å få sett seil No e tida… |
Bygda mi |
Her i bygda mi har i budd heile mitt liv
Te tider har det nesten vørri som å søvvi i hi For no lengte i etter å våkn opp og blomster i lag sammen med andre nye folk I va itj akkurat den som passa best inn i va bestandi litt uttafor, litt rar og litt vill og i va ganske bråkåt, det veit i da godt men vennan min holdt ut med meig—utrule nok I kan itj ferklar, i kan berre spekulér koffer ting e’ sånn som dem e’ inni her du skull tru det va lunt og trygt og godt og det e’ det óg, men det e’ itj alltid at det e’ like flott Den her sangen har i skrevvi te meig sjøl men óg litt te dokk som treng å høre i vil itj klainner og itj vil i sloss men i syns det e’ viktig å få fram koss det e’ her med oss For no ska i fløtt. I ska reis her ifra og det tru i kan bli jævlig bra men om i kjem te å ønsk meig tebake hit det veit itj i, det kjem an på kan som skjer her når i fer dit… For i vil nok tebake om ei stund så snart at i finn ein grunn Ja, i vil nok tebake, om itj ainna, så for ei lita stund så hjelp meig å lag ein grunn |
Som om det e sola |
Du skull tru vi mått kom langveisfra
for å finn sannhet i ubehag og drøm i late drag Du skull tru vi mått reis herifra for å finn kjærlighet i ein sang uttafor savnet, uttafor trang Som om det e’ sola som bestemme når det e’ på tide å smil Som om det e’ lyset som trekke fram godhet og forandring i livet I tru heller det e’ du som trekke I tru heller det e’ du som legg te rette Du skull tru vi mått ha freske bein for å kunn kom nån veig for å kunn kom nån veig Du skull tru vi mått ha mytji flaks for å nå framtida og alt det som ligg der framfor oss Som om det e’ sola… Du skull tru vi mått ha sleske trekk for å få herlighet, å, sånn herlig, herlighet Og du skull tru vi mått ha reine slør for å nå paradis, for å nå paradis Som om det e’ sola… |
Hallo te vatnet |
Hallo te vatnet, hallo te sjø’n
Hallo te fesken, hallo te bjønn Hallo te alt det som levve uttafor og alt det som levve innafor meig sjøl Hallo te måkan som syng så sjukt Hallo te reven som luske lurt Hallo te hårrån som så ofte sprett sånn som i óg sprett, når i ska heim Og no blinke det i det gamle Hallo te vatnet… Hallo te båtan som legg te kai Hallo te åkran som våkne i mai Hallo te folkan som helse så blygt over brilla og gardina No blinke det i det gamle Hallo te vatnet… Og no som det vise seig at i itj e’ særlig blyg og sett meig midt i by’n eller midt i fanget Mainn sku jaggu tru tå å sjå på meig at i har døtti tå men det e’ mytji man må så førri mann lande |
Svineriet |
Vi skubbe det ut
vi trekke det inn vi flyg det ut på pusten helt te det forsvinn Svineriet det hope seig opp itj faan om det passere sett der som ein blodpropp Ka enn i gjør uttaførr meig sjøl sett det berre småspor i sement som e’ tør Nye forsøk i tørre strøk Tørrs itj å sjå ned ne'om dein i like å tru at i e’ Sett deig ned drit no i det svineriet |
Leng nok utti regnet |
Med hud mjuk som silke
og auga klår helt uten sminke uskylden hennes vart dreggi ut i syng på hennes vegne-- for ho har søtti leng nok utti regnet Lyden hennes vart tolka dem sa ho dolka dem i ryggen dem som skull bevar a’ og redd ho fra djeveltåka Fienden vart ivaretatt hennes vilje henlagt Sviket det vart nøye mørklagt og det lille som sto stødt det vart ødelagt for ein makt av et slakt Med hud mjuk som silke… Dem sto i kø, skull ta på og sjå på ho flira og sminka bort såran og hadd så lite å sei om alt som ho tenkt på og alt ho mått lat som at fienden itj hadd revvi tå Med hud mjuk som silke… No igjen må ho setti te bords og hør på dem feire ein glede som ho itj e’ ein del tå dem feire han som ødela ho sett å itj sei ifra på samme bord med han som kløna og sa: “Det e’ normalt det her du må berre aksepter og lær å lev med at dine signala va mine å ta, overta, overdra og dine no å gjenopplev som et evig, nakent dødssvev”. Med hud mjuk som silke… |
Føggel forsvinn |
Føggel forsvinn har si rot i vinden
mi rot e’ fengsla, festa te jorda Jorda e’ tung og sorgan e’ stor mi rot e’ råtten, det skrik der vi bor Lett meig forsvinn som føggel i vinden i vil flyt i sol flyt i sky flyt der i vinden som ein føggel forsvinn Føggel forsvinn har si rot i vinden lett meig forbind mi sjel te di Når såran har grodd får arr nye sår frøan e’ frossen uansett ka vi sår Lett meig forsvinn… Ja, vi e’ ung, men alt e’ oppbrukt no e’ det jorda som ét tå oss Og vi e dum. Naive vi går Klatre og kløne, mens ingenting står Ta den lettaste vei’n den som itj e’ så bein den som krumme og svinge og kjennes så fri og rein den som e’ din alein den rettaste, lettaste vei’n Ta den lettaste vei’n den som danse deig heim |
