Olav Solvang - Vårt Land - oktober 2024
For album «Growing Songs
For album «Growing Songs
Vokalisten har en spesiell evne til å formidle tekst og melodi med overbevisning.
Veronika Olsen Søum (Adresseavisen, 2015)
For album «No e tida»
Veronika Olsen Søum (Adresseavisen, 2015)
For album «No e tida»
Vokalist Kjersti Kveli imponerer med sitt vide spenn, ikke ulikt Gunnhild Sundli i Gåte, men kan trøkke på litt ekstra også utenom om kaukinga, for både musikken og stemmen hennes tåler det.
- Veronika Olsen Søum (Adresseavisen, 2014)
For album «Seterkauk»
- Veronika Olsen Søum (Adresseavisen, 2014)
For album «Seterkauk»
"...sangerinne med virkelig stort format" - Audiophile.no - 2014
A fantastic and versitile vocalist
- Svein Andersen (Aftenposten)
A vocalist with a stark ability to evoke tons of emotion packed into a single verse. - Matthew Forss (Inside World Music)
There are plenty of women in New York with
pretty voices, toting acoustic guitars; Kveli’s ability to shift seamlessly
between genres, not to mention her fantastic band, puts her a cut above most of them.".
- delarue, New York Music Daily
The unknown sister of Joan Baez og Joni Mitchell, and the most interesting one of the three.
- Øystein Dolmen (Knutsen & Ludvigsen)
An outstanding voice and personal feel
- Arne Guttormsen (Vårt Land)
Interview by Angeli Sion
: An Interview with Musician Kjersti Kveli
www.thestylecon.com - DECEMBER 4, 2014
(...) The thing about doing this life of so many other things than what you really want to do— yeah, I know why I am doing it at any given time, but it can break you a couple times, a month or a week. It can make you sad that, oh, you’re not living with your passion every single day. It’s not a given that people are allowed to do that.
A: Very true! Why don’t you tell me more about your music? How would you describe it?
K: I like to call it folk music because it’s very lyric-oriented. Most singer-songwriters are concerned with learning how to write a good song. I think I’m trying to learn how to write a good poem. To me, the poem has all the sounds in it. It’s not just the words. There’s music in the words, so to put it into music, I relate to the music I hear in the words.
My style can be considered very mainstream actually, but I love to do more experimental things when I can because it keeps me on my toes. It keeps me present. Repeating a song over and over again can make you disappear from what you’re doing. It becomes a habit. To keep things fresh is tricky. (...) - Click here for full article
: An Interview with Musician Kjersti Kveli
www.thestylecon.com - DECEMBER 4, 2014
(...) The thing about doing this life of so many other things than what you really want to do— yeah, I know why I am doing it at any given time, but it can break you a couple times, a month or a week. It can make you sad that, oh, you’re not living with your passion every single day. It’s not a given that people are allowed to do that.
A: Very true! Why don’t you tell me more about your music? How would you describe it?
K: I like to call it folk music because it’s very lyric-oriented. Most singer-songwriters are concerned with learning how to write a good song. I think I’m trying to learn how to write a good poem. To me, the poem has all the sounds in it. It’s not just the words. There’s music in the words, so to put it into music, I relate to the music I hear in the words.
My style can be considered very mainstream actually, but I love to do more experimental things when I can because it keeps me on my toes. It keeps me present. Repeating a song over and over again can make you disappear from what you’re doing. It becomes a habit. To keep things fresh is tricky. (...) - Click here for full article
CONCERT REVIEW IN
NEW YORK MUSIC DAILY
Kjersti Kveli: Counterintuitive Tunesmith, Powerful Voice, Great Band
by delarue
Concert date: January 3rd, 2014, at the Triad, NYC
“This song is about sacrificing people,” Kjersti Kveli laughed as
she told the crowd at the Triad Theatre on the Upper West Side Friday night.
Nervous laughter echoed back at her. “That’s what it’s about,” the
Norwegian-American songwriter/bandleader responded matter-of-factly – and
laughed again. Then midway through the broodingly crescendoing minor-key waltz –
the title track to her latest album Release the Virgin – her bandmate Nicole
Camacho fired off a sudden cadenza on her bass flute just as Kveli’s voice
finally rose toward a scream. The effect was spine-tingling.
A few songs later, Kveli brought the ambience down to whispery and ghostly
for a brief narrative about sleepwalking in the street. Toward the end of the
show, she unveiled an uneasily stomping noir folk-rock anthem, Whaling Songs,
her voice rising ominously against Camacho’s poltergeist wood flute and lead
guitarist Tor Morten’s gritty chordwork.
But Kveli isn’t always so dark. Early on in the set, she showed a fondness
for catchy two-chord vamps, giving Morten and Camacho a chance to add harmonies
and fills that ranged from biting to hypnotic over the pulsing groove of drummer
Anders Griffen and Old Time Musketry bassist Phil Rowan.
Kveli is conservatory trained and can leap from a whisper to
a wail in a split second if she wants, but she saves those moments for when she
has to make a point, and usually stays in her midrange when she does. Her
English is flawless, she tells a good story and has a knack for imagery that
steers clear of cliche: the “loudspeaker answering machine” on the night’s
lilting first number, Call Me Up, or the coin whose endless journey from hand to
hand she illustrated in a fetching acoustic duet with Rowan.
Kveli and the KK GROUP made their way through the rest of the songs on the
album and then closed with some auspiciously edgy, louder new material. With
their with bittersweet chord changes, the night’s two most attractively
nocturnal ballads evoked Mary Lee Kortes‘
Americana-flavored work, Kveli’s crystalline voice rising anxiously over the top
of the melody line before floating down to land. The rest of the songs in the
set were diverse and counterintuitively arranged: a soul vamp like a Paul sketch
from Abbey Road, but fully fleshed out, with gale-force vocals from Kveli; a
swaying highway rock tune that waltzed along with graceful flute flourishes; a
pensive ballad that she played on piano, using acid rain as a metaphor for a
bitter breakup; and a hypnotic song toward the end of the show that echoed
post-VU Nico but with a wounded wail. There are plenty of women in New York with
pretty voices, toting acoustic guitars; Kveli’s ability to shift seamlessly
between genres, not to mention her fantastic band, puts her a cut above most of
them. She also recorded this show, so she’s got a good live album to put out if
she sees fit. In the meantime, she’s giving the subscription model a shot, sort
of a Kickstarter where you get a new single from her over the next year every
time she records one.
NEW YORK MUSIC DAILY
Kjersti Kveli: Counterintuitive Tunesmith, Powerful Voice, Great Band
by delarue
Concert date: January 3rd, 2014, at the Triad, NYC
“This song is about sacrificing people,” Kjersti Kveli laughed as
she told the crowd at the Triad Theatre on the Upper West Side Friday night.
Nervous laughter echoed back at her. “That’s what it’s about,” the
Norwegian-American songwriter/bandleader responded matter-of-factly – and
laughed again. Then midway through the broodingly crescendoing minor-key waltz –
the title track to her latest album Release the Virgin – her bandmate Nicole
Camacho fired off a sudden cadenza on her bass flute just as Kveli’s voice
finally rose toward a scream. The effect was spine-tingling.
A few songs later, Kveli brought the ambience down to whispery and ghostly
for a brief narrative about sleepwalking in the street. Toward the end of the
show, she unveiled an uneasily stomping noir folk-rock anthem, Whaling Songs,
her voice rising ominously against Camacho’s poltergeist wood flute and lead
guitarist Tor Morten’s gritty chordwork.
But Kveli isn’t always so dark. Early on in the set, she showed a fondness
for catchy two-chord vamps, giving Morten and Camacho a chance to add harmonies
and fills that ranged from biting to hypnotic over the pulsing groove of drummer
Anders Griffen and Old Time Musketry bassist Phil Rowan.
Kveli is conservatory trained and can leap from a whisper to
a wail in a split second if she wants, but she saves those moments for when she
has to make a point, and usually stays in her midrange when she does. Her
English is flawless, she tells a good story and has a knack for imagery that
steers clear of cliche: the “loudspeaker answering machine” on the night’s
lilting first number, Call Me Up, or the coin whose endless journey from hand to
hand she illustrated in a fetching acoustic duet with Rowan.
Kveli and the KK GROUP made their way through the rest of the songs on the
album and then closed with some auspiciously edgy, louder new material. With
their with bittersweet chord changes, the night’s two most attractively
nocturnal ballads evoked Mary Lee Kortes‘
Americana-flavored work, Kveli’s crystalline voice rising anxiously over the top
of the melody line before floating down to land. The rest of the songs in the
set were diverse and counterintuitively arranged: a soul vamp like a Paul sketch
from Abbey Road, but fully fleshed out, with gale-force vocals from Kveli; a
swaying highway rock tune that waltzed along with graceful flute flourishes; a
pensive ballad that she played on piano, using acid rain as a metaphor for a
bitter breakup; and a hypnotic song toward the end of the show that echoed
post-VU Nico but with a wounded wail. There are plenty of women in New York with
pretty voices, toting acoustic guitars; Kveli’s ability to shift seamlessly
between genres, not to mention her fantastic band, puts her a cut above most of
them. She also recorded this show, so she’s got a good live album to put out if
she sees fit. In the meantime, she’s giving the subscription model a shot, sort
of a Kickstarter where you get a new single from her over the next year every
time she records one.
Album Reflections by Mailiss Solheim - http://leopardlizmusic.wordpress.com
by Mailiss Solheim
http://leopardlizmusic.wordpress.com/category/konsertar/
Konsert med Kjersti Kveli – Sound of Mu, onsdag 02.10.13
Det er mykje eg kan seie om denne kvelden. Ein kva som helst haustkveld. I Oslo. Onsdagskveld. Ei syster og ei venninne har bursdag. Og eg havna (nesten) plutseleg på konsert. Nesten i form av at eg vart tipsa i gårkveld. Tipsa om alternativ folk som skulle spelast på “Sound of Mu”. Denne “kunst utestaden” på Løkka. Lenge sidan eg har via denne staden ei vitjing. Diverre. Men i kveld tok eg altså turen. Tok turen til ei forestilling eg ikkje ante kvar ville gå. Alternativt og folk og autentisk. Det var stikkord eg trudde ville verte gjeldande. Og gjett om det vart!
Kjersti Kveli var for meg ein heilt ukjend artist. Fram til i gårkveld. Sjekka såvidt ut nokre folkinspirerte videoar før eg bestemde meg for at onsdagskvelden skulle verta konsertkveld. For å førehandgripe hendingane, så må eg rett og slett seie at det var eit ganske så bra val.
Kjersti inntok ei ikkje-eksisterande scene, framfor publikum, litt etter at klokka hadde slått åtte. Med sin uskuldige utsjånad var det ei fin overrasking at stemma overgjekk kroppsmassen til tusen. Ei lita jente – ei stor stemme. For var det noko denne jenta kunne, så var det å bruke stemma. På alle mogelege vis. Til og med eit par vis eg ikkje viste var mogeleg. True story!
Kvelden starta med tekstlesing. Eit slags moderne dikt. Som trigga kjensla av sørlandssommar for min del. Og ei eksistensiell linje. Mogelegvis var det denne linja som vart trekt inn i fyrste del av konserten. Via til eit alternativt prosjekt. Ei rekke låtar i eit prosjekt kalla “Animal songs”. Kjersti sa at her hadde ho til kvar song ei ramme ho måtte følge. Men innafor denne ramma var det ei stor mengde improvisasjon. Det var merkbart. Det var ei kjensle av nærvær. Ein artist i aksjon. Utvikling. I samspel med publikum. Interaksjon. Ho trakk til og med folk med på å lage musikk. Med nøkkelknippene sine. Publikum elska det. Det var moderniteten i krysning med det gamle. Folken. Alternativ folk. I eit skjeringspunkt av genuint, improvisert og publikumsorientert. Og stemma som gjekk over stokk og stein i forhold til det ein kan kalle ein vangleg skala.
Etter den alternative delen vart det eit nytt sett, med meir folke-vise-aktige låtar. Nokre inspirert av Kjersti si heimbygd; Snåsa. For ja, denne jenta er visst frå Snåsa. Denne plassen ingen hadde høyrd om før Snåsamannen. Ho delte litt andre ting enn (påstått) synskheit. Ho delte gamle folketoner. Kauking. Om det er slik det skrivast. Fortidas gards-kommunikasjon. Innhylla i vakre toner og viser og ord. Refreng. Refreng av kulturarven. Så mjukt og autentisk at det når inn til ryggmargen. Ekte.
Til andre del av settet høyrde også til lesing av ei spirituell novelle. Kort, konsis og vakker. Tidsriktig og håpefull. Og ei videovising av ein låt. Det vart også introdusert eit par gjesteartistar. Både Hans og Renate og Merethe viste ei flott dyktigheit med gitar og stemme. Spesielt imponert vart eg og venninna mi kanskje av Hans. Og i tillegg hadde Kjersti laga ein låt om Lofoten – sidan eg via Facebook fekk vite om konserten då ho spurte om nokon med blogg ville skrive. Ein studiekompis tagga meg i innlegget. Ho skreiv at om eg kom så skulle ho skrive ein låt om oljefritt Lofoten. Eg sa eg kjem. Ho sa eg skriv. Og det hadde ho gjort. Kvelden før kvelden. Ny låt. Trur tittelen var “ansikt, mot, olje”. Fulgte ganske formen frå fyrste sett. Anternativt. Vakkert.
Etter at andre sett var ferdig, så klappa publikum Kjersti fram til å ta enno ei låt. Dette var visst ei julelåt, og Hans vart med på improviasorisk gitar og publikum vart oppfordra til å klirre med. Med det dei hadde av improvisatoriske instrument. Det vart tidenes julestemning. I oktober (det likar eg ikkje til vanleg. No var det berre flott!).
Altså; Kjersti Kveli er haustens nyhende for min del! Deilegare toner skal du leite lenge etter (ja “deilig” er eit adjektivt mykje brukt på denne bloggen, men i denne musikken får det faktisk sin eigentlege tyding!). No sit eg her med albumet ” Release the Virigin”, og tykkjer det burde vere eit must om du likar folk/alternativ/viser (ja, eg tenkjer skrive eit par ord om plata ein anna dag).
http://leopardlizmusic.wordpress.com/category/konsertar/
Konsert med Kjersti Kveli – Sound of Mu, onsdag 02.10.13
Det er mykje eg kan seie om denne kvelden. Ein kva som helst haustkveld. I Oslo. Onsdagskveld. Ei syster og ei venninne har bursdag. Og eg havna (nesten) plutseleg på konsert. Nesten i form av at eg vart tipsa i gårkveld. Tipsa om alternativ folk som skulle spelast på “Sound of Mu”. Denne “kunst utestaden” på Løkka. Lenge sidan eg har via denne staden ei vitjing. Diverre. Men i kveld tok eg altså turen. Tok turen til ei forestilling eg ikkje ante kvar ville gå. Alternativt og folk og autentisk. Det var stikkord eg trudde ville verte gjeldande. Og gjett om det vart!
Kjersti Kveli var for meg ein heilt ukjend artist. Fram til i gårkveld. Sjekka såvidt ut nokre folkinspirerte videoar før eg bestemde meg for at onsdagskvelden skulle verta konsertkveld. For å førehandgripe hendingane, så må eg rett og slett seie at det var eit ganske så bra val.
Kjersti inntok ei ikkje-eksisterande scene, framfor publikum, litt etter at klokka hadde slått åtte. Med sin uskuldige utsjånad var det ei fin overrasking at stemma overgjekk kroppsmassen til tusen. Ei lita jente – ei stor stemme. For var det noko denne jenta kunne, så var det å bruke stemma. På alle mogelege vis. Til og med eit par vis eg ikkje viste var mogeleg. True story!
Kvelden starta med tekstlesing. Eit slags moderne dikt. Som trigga kjensla av sørlandssommar for min del. Og ei eksistensiell linje. Mogelegvis var det denne linja som vart trekt inn i fyrste del av konserten. Via til eit alternativt prosjekt. Ei rekke låtar i eit prosjekt kalla “Animal songs”. Kjersti sa at her hadde ho til kvar song ei ramme ho måtte følge. Men innafor denne ramma var det ei stor mengde improvisasjon. Det var merkbart. Det var ei kjensle av nærvær. Ein artist i aksjon. Utvikling. I samspel med publikum. Interaksjon. Ho trakk til og med folk med på å lage musikk. Med nøkkelknippene sine. Publikum elska det. Det var moderniteten i krysning med det gamle. Folken. Alternativ folk. I eit skjeringspunkt av genuint, improvisert og publikumsorientert. Og stemma som gjekk over stokk og stein i forhold til det ein kan kalle ein vangleg skala.
Etter den alternative delen vart det eit nytt sett, med meir folke-vise-aktige låtar. Nokre inspirert av Kjersti si heimbygd; Snåsa. For ja, denne jenta er visst frå Snåsa. Denne plassen ingen hadde høyrd om før Snåsamannen. Ho delte litt andre ting enn (påstått) synskheit. Ho delte gamle folketoner. Kauking. Om det er slik det skrivast. Fortidas gards-kommunikasjon. Innhylla i vakre toner og viser og ord. Refreng. Refreng av kulturarven. Så mjukt og autentisk at det når inn til ryggmargen. Ekte.
Til andre del av settet høyrde også til lesing av ei spirituell novelle. Kort, konsis og vakker. Tidsriktig og håpefull. Og ei videovising av ein låt. Det vart også introdusert eit par gjesteartistar. Både Hans og Renate og Merethe viste ei flott dyktigheit med gitar og stemme. Spesielt imponert vart eg og venninna mi kanskje av Hans. Og i tillegg hadde Kjersti laga ein låt om Lofoten – sidan eg via Facebook fekk vite om konserten då ho spurte om nokon med blogg ville skrive. Ein studiekompis tagga meg i innlegget. Ho skreiv at om eg kom så skulle ho skrive ein låt om oljefritt Lofoten. Eg sa eg kjem. Ho sa eg skriv. Og det hadde ho gjort. Kvelden før kvelden. Ny låt. Trur tittelen var “ansikt, mot, olje”. Fulgte ganske formen frå fyrste sett. Anternativt. Vakkert.
Etter at andre sett var ferdig, så klappa publikum Kjersti fram til å ta enno ei låt. Dette var visst ei julelåt, og Hans vart med på improviasorisk gitar og publikum vart oppfordra til å klirre med. Med det dei hadde av improvisatoriske instrument. Det vart tidenes julestemning. I oktober (det likar eg ikkje til vanleg. No var det berre flott!).
Altså; Kjersti Kveli er haustens nyhende for min del! Deilegare toner skal du leite lenge etter (ja “deilig” er eit adjektivt mykje brukt på denne bloggen, men i denne musikken får det faktisk sin eigentlege tyding!). No sit eg her med albumet ” Release the Virigin”, og tykkjer det burde vere eit must om du likar folk/alternativ/viser (ja, eg tenkjer skrive eit par ord om plata ein anna dag).
The HIGHLINE
